it's not accidental

how i feel inside.

there's a song called stupidly happy. i would not go so far as saying that's what i am, but lately i've been feeling really really, really-really, really really good. it's strange, all this optimism is making me realize that despite some serious issues and problems needing solutions and resolutions, things are eventually going to be ok.

and i deserve it!

it's light out.

it's still light out, even at 8 pm, and it baffles me. i think growing up where the sun literally does not shine parts of the year makes you appreciate the sun that much more. i love the dark, and i love the moonlight, but when the sun rises over the horizon, or stays up late at night, it soothes my heart.

ok, so enough with the youtube.

i know this is cheesy and set to a bunch of scenes from Grey's Anatomy (which i have to admit i watch avidly - but am not quick to admit this, besides it's totally a guilty pleasure because it has got to be one of the cheesiest shows ever), but when i heard this song again earlier this week, which was probably the first time after downloading this album when it came out and not really taking to it much, it did tug at my heart strings a little (well a lot, actually). it's cheesy, but so are my enchiladas, and people seem to love those.



love you guys.

love love love.

fated to pretend.

i'm cleaning with vivian, or we were cleaning and this is my official break which i am spending writing this blog with absolutely no content. i'm really really looking forward to seeing eva again tomorrow, i haven't seen her since my trip to oslo like a hundred million years ago, and she's just such a special person to be around. i'm sure we'll break out the tea and it'll be like old times, just in a slightly more comfortable sofa.

"Yeah, it's overwhelming, but what else can we do."

message

i've decided to post one entry with something somewhere every day.

this is one of the places things might show up, but not the only one.

Well, hi there

I like your light

I'm sitting here rubbing my eyes because I spent way too much time in bed this morning. A month ago today I got up early because I went to bed early and everything was fine, but during the course of the next four weeks I basically fucked that up. Well not so much me as us, but then again I am a pretty important part of the us.

I felt like the last entry was too depressing to end up at the top of the page until the end of time, and besides I've been itching to write lately so it makes sense that I would put something down. Besides I get to use photos and a fancy font with this blog, so how can I resist it for too long?

So.. I'm an us. Or no, I could not really be an us, but I am a part of one, and it's sort of unexpected in the way that I was expecting it to never happen again, so I guess that says enough. I realize that was a pretty unrealistic way to look at things, but at the same time what else is there to do for a girl with a broken heart? I don't really know what's going to happen in a week or a month or a year but it's quite refreshing to just live in the now and enjoy every minute of every day for a change. This very short term living is really not like anything I've ever done before, as I am a plan-ahead kind of person, but I guess a change of scenery works wonders once in a while. I don't expect it to last though, come Monday I'll go back to planning planning planning. But for now... not.

He is about to find out how serious I am about washing your hands and brushing your teeth after eating tunafish.

Fuck it

Every little thing I do, I do for you
With every little thing, I think a thought of you

And I try so hard not to notice
I try so hard not to care
I try so hard not to know that you're not here
But I'm counting down the hours
And I'm counting up the days
I try so hard not to show this side of me

Jealous of the way they walk, the way *they* talk
'Cause I don't think they know just what they got
I'm jealous of the way they look, the way they are
When I just want to be the way we were

And I try so hard not to notice
I try so hard not to care
I try so hard not to know that you're not here
But I'm counting down the hours
And I'm counting up the days
I try so hard not to show this side of me

Well, I try so hard not to notice
I try so hard not to care
I try so hard not to know that you're not here
But I'm counting down the hours
And I'm counting up the days
I try so hard not to show this side of me
This side of me, this side of me
This side of me, this side of me
This side of me, this side of me
This side of me, this side of me
This side of me

Orly?

Too bad I've spent most of that time sleeping the past 10 months or so.

Rollercoaster

THEY LIED TO US!

Ja, ja. Hva kan jeg si, jeg er en berg- og dalbane laget av kjøtt og blod; det går litt opp; det går litt ned; det går litt rundt og til siden. Dagen i går var en katastrofe, en eksplosjon av dårlige følelser og et brennende ønske om å legge seg under dyna og aldri se dagens lys igjen. I dag, derimot, er litt lysere, litt bedre. Jeg føler at jeg greier å holde tak i sakene mine, jeg prøver på nytt, jeg gjør mitt beste. Og hva annet kan du egentlig be om?

Det er mye å gjøre på jobben for tiden, men det er bra, for jeg har litt pengeproblemer. Skatt fra i fjor og regninger spiser opp lønningene mine, og jeg må begynne å spare opp penger til jeg skal ut i verden. Forhåpentlivis får jeg jobbet en god del mer hos pappa, og i tillegg bør jeg prøve å få meg en eller anne helgejobb. Bortsett fra musikkfestival(er?) og en reise til Edinburgh med Vivian og Therese denne sommeren er jeg egentlig innstilt på å jobbe livet av meg, noe som egentlig er greit for å være ærlig. Skal få besøk/besøke litt folk, men hoveddelen av sommeren blir nok ærlig arbeid.

MEN NOK OM DET! JEG VIL DRA PÅ VAMPIRE WEEKEND-KONSERT. OMG PLZ? GIMME GIMME.

Nå blir pappa glad!

DINE STUDIEØNSKER FOR 2008-OPPTAKET I PRIORITERT REKKEFØLGE

PRI KODE   STED STUDIUM
--- ------ ---- -----------------------------------
1. 217046 UiS  Fjernsyns- og multimedieproduksjon
2. 204454 HBO  Journalistikk
3. 185851 UiO  Medievitenskap
4. 215336 HiO  Bibliotek- og informasjonsvitenskap
5. 215850 HiO  Medier og kommunikasjon
6. 185439 UiO  Estetiske studier
7. 193780 NVH  Dyrepleierutdanning
8. 217200 UiS  Kunst- og kulturvitenskap
9. 223451 HVO  Animasjon
10. 223430 HVO  Media, IKT og design

UiS = Universitetet i Stavanger
HBO = Høgskolen i Bodø
UiO = Universitetet i Oslo
HiO = Høgskolen i Oslo
NVH = Norges veterinærhøgskole (Oslo)
HVO = Høgskolen i Volda

I need therapy.

I'm singing my own song, now.

Etter en veldig fin uke i Øverbygd er livet blitt litt bedre og litt mer vanskelig. Vanskelig fordi når man går rundt og er (dreprimert) litt deppa glemmer man av hvor godt man kan ha det uten å egentlig måtte gjøre så mye for det. Don't get me wrong, jeg angrer ikke på at jeg dro, men nå er alt plutselig litt mer ensomt og tomt. BUT THE UPSIDE IS; jeg har planer.

Først planer for sommeren: Hove 23-27 Juni. Omigosh. Animal Collective, Babyshambles (omg lol), Bad Religion, Band of Horses, BECK (!!), Deerhunter, Familjen, Flogging Molly, Foals, Jay-Z, Les Savy Fav, M.I.A, MGMT, Opeth, Slagsmålsklubben, St Vincent, Stars, THE KOOKS, The National Bank, The Pigeon Detectives, The Raconteurs, THE WOMBATS (!) og Yeasayer.

HUM HUM HUM. It's gonna be good. En god del fantastiske (!!!) mennesker skal være der også, så det skal bli et par uforglemmelige dager, tror jeg. I tillegg planlegger jeg en tur til Trondheim noen dager før sammen med Vivian, for å gjøre alle de tingene vi ikke gjorde mens vi bodde der. COULD BE GOOD TIMES. (strike the could).

Det er litt vanskelig å sitte her mutters alene, men nå har jeg noe å se fram tid på korttidssikt og langtidssikt, og det hjelper, tro meg. På et lengre sikt planlegger jeg å flytte til Edinburgh til høsten. WTF? Ja, Srsly. Nei, nå må jeg jobbe. Spare opp slik at jeg kan kjøpe mange fine paraplyer, liksom.

Newsflash for you all: ALL IS FULL OF LOVE.

I'm listening

TANKER PÅ EN MANDAG

o Jeg sitter her og jobber mens jeg ser fram til lysere tider, og husker plutselig jeg ikke egentlig liker lys. Mørketiden passer meg egentlig fint, jeg har alltid vært en nattugle. Ikke det at jeg ikke liker sol, og midnattsolen er vel den beste type sol uansett, men... men ja. Lys liksom? Jeg er ikke lys, jeg er en mørk og sart sjel, eller det var iallefall det en fotograf fortalte meg en gang i tiden. Tullemannen.

o Jeg har vondt i hodet. Jeg har lyst til å plastre et mummiplaster på det, men det vil jo liksom ikke hjelpe, plaster funker bare på utsiden.

o Jeg har virkelig lyst til å tro at verden ikke er i ferd med å gå fullstending i dass, men det blir egentlig vanskeligere og vanskeligere å overbevise meg selv om at dette er faktum. Jeg lever litt i en boble, men selv det funker ikke helt. Vi ødelegger oss selv og jeg tror ikke noen vet hvordan vi skal stoppe det. Bortsett fra kanskje de folka som går rundt og gir ut gratis klemmer. Tror de er inne på noe, de.

o Jo eldre jeg blir, jo mer vanskelig blir det for meg å stole på folk.

o Den enste grunnen til at jeg lager en punktliste er at jeg er lat og ikke orker skrive en fornuftig tekst.

MAYBE, LIKE SERIOUSLY DUDE, I DON'T REALLY WANNA KNOW HOW YOUR GARDEN GROWS? OK! BECAUSE I JUST WANNA FLY, RIGHT?!

..argh.

Le Sigh

[Luke and Lorelai's first real date; they have just read a long story on the back of a menu, hence the menu line]

Lorelai: Hey, do you remember the first time we met?
Luke: What?
Lorelai: I'm just trying to remember the first time we met. It must have been at Luke's, right?
Luke: [nods] It was at Luke's, it was at lunch, it was a very busy day, the place was packed, and this person...
Lorelai: Ooh, is it me? Is it me?
Luke: This person comes tearing into the place in a caffeine frenzy.
Lorelai: [happily] Ooh, it's me.
Luke: I was with a customer. She interrupts me, wild-eyed, begging for coffee, so I tell her to wait her turn. Then she starts following me around, talking a mile a minute, saying God knows what. So finally I turn to her, and I tell her she's being annoying - sit down, shut up, I'll get to her when I get to her.
Lorelai: Y'know, I bet she took that very well, 'cause she sounds just delightful.
Luke: She asked me what my birthday was. I wouldn't tell her. She wouldn't stop talking. I gave in. I told her my birthday. Then she opened up the newspaper to the horoscope page, wrote something down, tore it out, handed it to me.
Lorelai: God, seriously. You wrote the menu, didn't you?
Luke: So I'm looking at this piece of paper in my hand, and under Scorpio, she had written 'You will meet an annoying woman today. Give her coffee and she'll go away.' I gave her coffee.
Lorelai: [grins] But she didn't go away.
Luke: She told me to hold on to that horoscope, put it in my wallet, and carry it around with me -
[takes a piece of paper from his wallet and gives it to her]
Luke: one day it would bring me luck.
Lorelai: [teasing] Well, man, I will say anything for a cup of coffee
[reads it, grows serious]
Lorelai: Um... I can't believe you kept this. You kept this in your wallet?
[sees his face]
Lorelai: You kept this in your wallet.
Luke: Eight years.
Lorelai: [emotionally] Eight years

SINT

I dag føler jeg meg skikkelig, skikkelig sint. Om jeg satt en tekopp på hodet mitt ville den begynt å koke. Det har egentlig ikke skjedd noe, men følelser med stor F preger livet mitt for tiden, så jeg er ikke så overrasket, for å si det sånn.

FAEN, altså. FAEN.

Blogg, Bloggere og Bloggest

One too many hearts

Jeg greier ikke slutte høre på The Bird and The Bee's valentines-EP "One too many hearts". Jeg vet ikke om det bare er det faktum at hele verden blir bitteliten og jeg kan ta på den med fingerspissene når jeg hører på sangene, eller at musikken setter følelsene mine i gang og får meg til å føle meg levende, men den står da altså på repeat mesteparten av tiden. Og det er rart, jeg hører vanligvis ikke på sanger mer enn en gang på rad.

Veggene mine er nesten fulle av ting; postkort, kalenderbilder og tegninger. Jeg får ikke til å henge det opp helt slik jeg vil, men det viktigste er at veggene mine skal fungere som en inspirasjonskilde, og få meg til å føle meg mer hjemme i mitt eget hjem. For jeg føler meg ikke alltid vel her, det er så mye rart av historie i disse veggene at det er vanskelig å tro på at noe nytt kommer til å skje, en ny dag vil begynne og jeg vil oppleve noe jeg aldri har opplevd før, istedet for at jeg bare våkner og gjentar gårsdagen. Rinse and repeat, liksom. Så derfor vil jeg omringe meg med kreativitet og farger; ting som inspirerer meg og ting som gjør meg glad. Materialismen tar litt på overhånd til tider, spesielt når det kommer til kjøp av bøker og filmer, men hei, jeg prøver bare å være glad, og når man er like enkel å gjøre lykkelig som meg er det så mye lettere å kjøpe et par søte postkort enn å søke dypt inn i seg selv og finne ut hva man bør gjøre for å våkne opp et bedre menneske dagen derpå. Det er trist å si det, men det er sant. Jeg er realistisk, men det betyr ikke at jeg prøver forandre meg selv.

Jeg tror det var det for nå. Makter ikke mer.

New Zealand

New Zealand virker som et fint sted, eller det er iallefall det jeg får intrykk av når jeg leser, ser film eller snakker om det med Vivian som har flyttet dit. Hun er en av heltene mine, Vivian, for hun følger drømmene sine. Tøffere enn toget tøffet hun helt til andre siden av kloden for å gå på skole og være tøff. Hun er heller ikke den eneste som har forlatt meg for bedre steder den siste tiden, og tankene mine går ut til alle de som har forflyttet seg. Jeg savner dem, jeg gjør det, og selv om jeg vet de savner meg også så var det tross alt de som dro. Og egoisten i meg kunne egentlig ønske at jeg også hadde dratt et sted, så folk kunne savne meg uten at det var deres egen feil.

Det gir ikke noen mening, jeg er klar over det.

Jeg gleder meg til jeg skal til Oslo. Der skal jeg bo hos Hege og møte barna hennes, stalke evas store kjærlighet og sikkert drikke en god del te med Karine og Fride. Det er så lenge siden jeg har sett noen av disse menneskene, men på tross av avstandene som tross alt er ganske store, er de folk som betyr ekstremt mye for meg. Det kan ta ganske lang tid mellom de gangene vi har kontakt, men det er bare noe helt spesielt å vite at det for det første finnes slike mennesker i verden, og for det andre at de faktisk vil være venn med meg.

Med meg. Oj.

Nå skjer det

Nå skjer det, nå skjer det, nå skjer det. Det er på tide at jeg tvinger fram "Kari 12 år" til allmennheten, dytter henne ut av hiet hun har tilbragt de siste iallefall 8 årene i, og setter henne i bruk.

Ja, jeg skriver på norsk. Nei, det har ikke tørnet for meg.

Jeg føler en forferdelig prestasjonsangst ved bruk av morsmålet. Når jeg skriver på engelsk greier jeg ikke bare utrykke meg bedre; jeg har også en unnskyldning om det jeg skriver ikke helt holder opp mot et nivå jeg føler jeg bør være på. Jeg er fullt klar over at ingen andre tenker slik når de leser resultatet, men det holder for meg, det er en usynlig sikkerhetsline som tillater meg å faktisk sette den digitale pennen i bruk.

Men hvorfor i helvette skal alt være så sabla bra da?

Se, her er jeg flink, jeg setter spørsmålstegn til norsk grammatikk. Man skal aldri begynne en setning med "men", men jeg gjør det uansett. "Klapp på ryggen", "Flink Kari", "..er det det du vil?". Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vil bare greie å utrykke meg uten å føle en usynlig tusen tonns lenke på foten, en kjetting som drar meg mot bunnen mens jeg prøver å svømme i havet av ord jeg har rukket å lært meg i løpet av mine 22 år på overflaten. Det man sikkert må satse på her er å strekke kjettingen såpass langt at man framdeles når overflaten om man vil; så får man heller dykke under om man føler seg litt ekstra modig.

Jeg er ikke modig. Jeg eier ikke mot. Hadde jeg eid mot, hadde jeg ikke sittet her i dag, da hadde jeg sikkert vært et helt annet sted, og vært veldig fornøyd med det. Men det er greit, det er ok, jeg gjør mitt beste for å akseptere meg selv og jeg vet at jeg ikke har kommet helt fram enda. Og for å være ærlig er jeg litt glad at det er slik det er, at jeg framdeles har mil å gå, framdeles kan se fram til det som ligger i siktet. Så lenge jeg ikke kaster bort hele nåtiden med å tenke på at framtiden vil bringe meg både det ene og det andre, kan jeg akseptere mine egne feil og mangler. Det går greit, liksom, når man vet man både kan og skal gjøre det bedre.

Nei, dette går ikke. Jeg greier ikke skrive. Jeg setter tankene på "papiret", men når jeg leser dem igjen er det bare et helsikkes rot, en stor knute av ord og bøyninger. Orker ikke, vil ikke, får prøve igjen i morgen.

"Men da gjør du det, da."

"Ja, da gjør jeg det."

Lazy!