Nå skjer det

Nå skjer det, nå skjer det, nå skjer det. Det er på tide at jeg tvinger fram "Kari 12 år" til allmennheten, dytter henne ut av hiet hun har tilbragt de siste iallefall 8 årene i, og setter henne i bruk.

Ja, jeg skriver på norsk. Nei, det har ikke tørnet for meg.

Jeg føler en forferdelig prestasjonsangst ved bruk av morsmålet. Når jeg skriver på engelsk greier jeg ikke bare utrykke meg bedre; jeg har også en unnskyldning om det jeg skriver ikke helt holder opp mot et nivå jeg føler jeg bør være på. Jeg er fullt klar over at ingen andre tenker slik når de leser resultatet, men det holder for meg, det er en usynlig sikkerhetsline som tillater meg å faktisk sette den digitale pennen i bruk.

Men hvorfor i helvette skal alt være så sabla bra da?

Se, her er jeg flink, jeg setter spørsmålstegn til norsk grammatikk. Man skal aldri begynne en setning med "men", men jeg gjør det uansett. "Klapp på ryggen", "Flink Kari", "..er det det du vil?". Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vil bare greie å utrykke meg uten å føle en usynlig tusen tonns lenke på foten, en kjetting som drar meg mot bunnen mens jeg prøver å svømme i havet av ord jeg har rukket å lært meg i løpet av mine 22 år på overflaten. Det man sikkert må satse på her er å strekke kjettingen såpass langt at man framdeles når overflaten om man vil; så får man heller dykke under om man føler seg litt ekstra modig.

Jeg er ikke modig. Jeg eier ikke mot. Hadde jeg eid mot, hadde jeg ikke sittet her i dag, da hadde jeg sikkert vært et helt annet sted, og vært veldig fornøyd med det. Men det er greit, det er ok, jeg gjør mitt beste for å akseptere meg selv og jeg vet at jeg ikke har kommet helt fram enda. Og for å være ærlig er jeg litt glad at det er slik det er, at jeg framdeles har mil å gå, framdeles kan se fram til det som ligger i siktet. Så lenge jeg ikke kaster bort hele nåtiden med å tenke på at framtiden vil bringe meg både det ene og det andre, kan jeg akseptere mine egne feil og mangler. Det går greit, liksom, når man vet man både kan og skal gjøre det bedre.

Nei, dette går ikke. Jeg greier ikke skrive. Jeg setter tankene på "papiret", men når jeg leser dem igjen er det bare et helsikkes rot, en stor knute av ord og bøyninger. Orker ikke, vil ikke, får prøve igjen i morgen.

"Men da gjør du det, da."

"Ja, da gjør jeg det."